Min bror bjørnen

Hei, hei, alle barn! Len dere nå godt tilbake, og la onkel Eirik fortelle en skummel nattahistorie fra legevakten.

For mandagen denne uken var jeg hos legen. Det endte på en ganske bisarr måte.

Etter at tørrpraten med legen var unnagjort, og jeg hadde bretta ut lista over ting som var galt med meg, bar det inn i resepsjonen for å hente en kopp å urinere i. Det klarte jeg fint, og nok om det. Så var det duket for blodprøve, (jeg gjør oppmerksom på at dette handler om å få kartlagt eventuell vitaminmangel, ikke narkotesting), en prosedyre som vanligvis pleier å gå greit. Men ikke denne dagen.
Den sannsynligvis ufaglærte medarbeideren i den norske helsesektoren som skulle ta prøven, hadde ikke dagen, for å si det slik, og fomlet så mye i starten at jeg ble nervøs på hennes vegne. Og forsåvidt mitt også. Etter å ha strammet reima for å presse fram blodårene på høyre arm, og likevel bommet på åren, traff hun på tredje forsøk. Da spratt imidlertid reima av, og hun dro nåla panisk ut igjen. Jeg skvatt til, og tenkte mitt. Klokka var riktignok ikke mer enn halv ni om morgenen, men jeg forventet likevel at hun burde ha gnidd søvnen ut av øynene til da likevel...
På grunn av diverse blodsøl, reiste damen seg opp, og tuslet over til den andre siden, for å friste lykken der. Hun strammet så reima på nytt, denne gangen på venstre arm, men valgte å fortsatte trenden med å ikke finne åren før tredje forsøk her og. Her passer det kanskje å nevne at blodprøvenåla er ganske feit, og å føle dens vrede seks ganger, er fem for mye.. Anyway.
Etter at nåla satt godt inni armen, gikk det opp for denne kvinnen at alt utstyret lå igjen på høyre side. Men hun tok for en gangs skyld IKKE ut nåla, men ba heller meg strekke meg etter rørene som skulle tappes blod i, med sprøyta langt inni armen. Det var dritvondt. (Moral; massiv bevegelse med spiss gjenstand i arm, funker dårlig.) Men jeg fikk tak i rørene og derretter gikk det relativt rutinemessig.
Så kom kvalmen. "Ikke spy her, ikke besvim", tenkte jeg. Så ble alt blurry.

Jeg drømte om min bror. Jeg husker ikke hva drømmen handlet om, eller hvorfor. Men det opplevdes som en vanlig søvn.

Etter en ukjent tidsperiode, slo jeg opp øynene. Ti sekunder gikk før jeg skjønte hva som hadde hendt. Den uheldige sprøytedama, legen, og en resepsjonist hang over meg. "Går det bra?", hylte de.
Jeg var dårlig, og ble geleidet til nærmeste sykeseng. Der ble jeg liggende med beina hevet til verden sluttet å snurre. Så tuslet jeg til skolen.

Flaks for dem at jeg hadde betalt på forhånd...