Beina står på broa, i en slags stødig sidestilling. Under meg renner elva. I sin egen takt driver den. Den beveger seg fort noen steder, saktere andre. En stein her og der stopper rytmikken.
Jeg gjør meg klar til å spytte.
Den teoretiske biten er på plass. Jeg vet hvordan man lager en solid sevje. Med riktig konsistens og struktur. Med korrekt skikkelse og etter en perfekt formel. Alle forutsetningene for suksess er på plass. Væskens bane er beregnet til rett ned med lett venstreskru. Etter kalkylen skal massen treffe overflaten på et sted der det lave vannet er klart og bunnen synes. På kanskje det skjøreste punktet i hele elva. Et sted der sola lyser opp den rennende balsamen med sine gule stråler. Et sted man kan stirre på i timevis og bare la seg imponere. Et fortryllende drømmested, om du vil. Salven fra min munn har én meter igjen av sitt korte liv. Én ussel meter til den smelter i hop med det vakre strøket der nede. Jeg feller en tåre.
Men hva faen! En bleie kommer nærmere. Den ser brukt ut. Skal den få knuse momentet? Men så styr unna, da!
Fnugget mitt treffer bleien. Øyeblikket er ødelagt. Jeg river meg i håret.
Men det hjelper ikke..
