torsdag 17. september 2009

Til fotballfamilien

Dette er en hyllest til lagspillet fotball. Dette vakre spillet som får mennesker over hele kloden til å glemme religion, krig, sult og all annen håpløshet. Full spurt etter ballen. Vinnerinstinktet. Svetten. Slitet og kjempingen. Blodsmaken i kjeften. Og den fantastiske lettelsen og gleden når ballen dryles i mål fra kloss hold på stillingen 1-1 i en viktig kamp! Enten det er favorittlaget ditt, eller laget du spiller på. Det finnes ingen lignende følelse.

Mennesker fra alle verdens hjørner forenes på grunn av denne livsviktige leken. Man trenger ikke ha samme hudfarge eller snakke samme morsmål. Man lar fotballen tale for seg. Enten man skjærer grimaser når en spiller får ballen i ballen eller lar seg engasjere av kontroverielle situasjoner. Og om man sitter slukøret tilbake etter tap eller bryter ut i endeløs jubel ved seier, vil de andre medlemmene av fotballfamilien forstå. Ut i fra deres lagtilknytninger, vil de kanskje ikke alltid takle det like bra. Men alltid forstå.




Som fotballspiller blir man integrert i en sosial gruppe, bestående av likesinnede. Man er et lag, og man står sammen uansett utfall. Alle har forskjellige kvaliteter, og alle har en funksjon. Noen takler så det lukter svidd, mens andre kan drible et helt motstanderlag inni en telefonkiosk. Hvis man tar et opphold fra fotballen en liten stund, er det kanskje ikke så merkbart at noe mangler. Men etterhvert som tiden går, vil savnet melde seg. Savnet etter samholdet og kameratskapet. Den vennskapelige mobbingen og knuffingen på treningsfeltet. Fokuset på sine arbeidsoppgaver på banen. Rett og slett det å være en del av gjengen og føle en tilhørighet man ikke føler noe annet sted.